[Polyanna]

Jeg fikk lit inspirasjon her til å skrive mer om dette med selvfølelse versus selvtillit. Så for de som er interessert: Her er neste episode av "Polyanna tolker Jesper Juul"

Et par forbehold: For det første syns jeg JJ ofte skriver temmelig vagt. Jeg har derfor ingen anelse om jeg "tolker" ham riktig. For det andre er mye av det hans skriver på ingen måte originalt, men anerkjente tanker i psykologi, barneterapi, etc. Men han har klart å skrive om det sånn at det har nådd ut til mange.

Altså: Hva er selvfølelse vs. selvtillitt, og hvorfor fremmer anerkjennelse det første og ros det andre?

Vi har sikkert alle møtt mennesker som fremstår som trygge i seg selv. Som virker stø og sikre på at de selv har en verdi. Det er det vi kaller selvfølelse. At man er sikker på at den man er, det man føler og det man tenker er verdifullt i seg selv.

Selvtillit handler om ytre ting: At man er trygg på at man kan noe. At man er flink til noe. Eller at man er pen og attraktiv. En nyttig egenskap når man skal ut og takle livet. Uvurderlig for fotballspillere. Godt å ha med seg når man skal finne en kjæreste, begynne i ny jobb eller starte en utdanning. Jeg kan. Dette skal jeg få til. Denne fotballkampen skal jeg vinne! Selvtillit er viktig, og det er noe mange i vår generasjon har fokusert mye på å gi våre barn. Særlig siden mange av oss var offer for en "ikke skryt for mye av ungene, for da blir de høye på pæra!"-filosofi, og sårt savner selvtillit i livet vårt. Så det syns jeg vi skal fortsette med. Vi skryter av ungene våre. Sørger for at de driver med aktiviteter der de får oppleve mestring. Flott!

Men i tillegg kommer en annen ting inn, og som er mye viktigere enn selvtillit. Selvfølelse. Og dette er mye vanskeligere! En jeg tenker på når jeg skriver dette er Tom Enerly. Han fotballspilleren som knakk nakken. Tenk om han kun hadde selvtillit, kun basert på trygghet på en ferdighet og en mestring. Den selvtilliten var selvsagt uvurderlig da han var fotballspiller. Men helt ubrukelig når man mister dette ytre. Når man ser intervjuer med ham etter ulykken så ser man en mann som i tillegg til selvtillit har hatt en trygg selvfølelse. Han har vært trygg på at han har en verdi i SEG SELV og ikke bare i det han KAN. Det han tenker, føler og er er viktig. HAN er viktig og verdifull. Jeg syns det lyser den tryggheten av ham.

Det samme gjelder, mindre dramatisk, når en som har hatt utseendet med seg blir gammel og grå. Hva da hvis utseendet var det som ga deg mot til å angripe livet? Når en som baserer tryggheten sin på karrieren mister jobben. Osv.

Har man selvfølelse og føler seg verdifull pga. det en har inni seg så takler man disse smellene. Har man det ikke så mister man ALT.

Så det å gi anerkjennelse handler om å vise et barn at det du føler er legitimt. Det du tenker har en verdi for meg. Jeg elsker deg ikke fordi du er flink eller er snill, men fordi du er DU.

Eksempler:
Når barnet surver og er lei seg: Ikke "pytt, det er vel ingenting å være lei seg for!".

Ikke "ikke vær så sint!"

Eller, et eksempel fra meg selv: Når jeg spurte storebror hvordan dagen hans hadde vært i barnehagen og han begynte rett på å syte over noe dumt som hadde skjedd, så prøvde jeg å straks spore ham inn på noe mer positivt. "Ja, huff, men ellers har det vel vært fint? Dere hadde det sikkert fint på turen?". Jeg tenkte vel at da skulle jeg få ham til å huske det fine og ikke det kjipe. (Pollyanna, ja...). Men han ble skrekkelig lei seg. Nå lar jeg ham snakke ut om den grufulle episoden når Haakon tok spaden hans eller dytta ham eller hva det var. "Ble du lei deg? Ja, det skjønner jeg at du ble. Jeg håper det ikke blir sånn i morgen. Skjedde det noe annet i dag, da? Dro dere på tur?". Jeg prøver å møte den følelsen han faktisk hadde, og ikke avfeie den som uviktig, skjønner?

Det samme når lillesøster har slått seg. Jeg prøvde min brors metode, som er "pytt-pytt! Opp igjen!". Det medførte endeløs forurettet hyling. Det som så godt som alltid utretter mirakler når hun kommer hylende til meg er: "Slo du deg?" Mm. "fikk du vondt?" Mm. "Hvor da?" Dæ! "Ja, det skjønner jeg var dumt. Ble du lei deg da?" Mm. Snufs. Ferdig! Da har hun fått anerkjennelse for at hun ER lei seg og at det er helt på sin plass å bli lei seg når man slår seg.

Så til det med ros/anerkjennelse: Dersom den følelsen barnet har er stolthet og mestring, så er ros/skryt helt på sin plass. Det speiler barnets følelse eksakt. Dersom det er noe annet: Glede, behov for å bli sett, kreativitet og fargeglede, metting av sult (!), så blir skryt/ros helt feil i forhold til barnets opplevelse. Og hver gang barnet opplever at det det føler er "feil" så setter det et lite skår i selvfølelsen.

Det var langt og mye. Nå fikk jeg det i hvert fall ut!