[Interference]

Jeg har bevisst fortrengt store deler av barndommen min.
Jeg har i alle år vært mor til min mor. På toppen av slagene, den psykiske terroren, skyldfølelsen, skammen, drapsforsøkene og drikkingen.

Det har påvirket meg veldig i min måte å omgåes mennesker på. Jeg er veldig mistenksom, har problemer med å tro at folk er snille og ikke er ute etter å gi meg dårlig samvittighet, samt at jeg har store problemer med å takle folk som drikker. Drikker veldig lite selv, og får panikk om jeg merker at jeg blir beruset.

Jeg har i alle år sagt at jeg ikke tør få barn. Men det var litt vel drastisk.
Nå som jeg har fått Lille, så er jeg veldig oppmerksom på at hun ikke skal oppleve meg beruset/forandret. Jeg håper hun ikke må ligge på rommet sitt å høre oss voksne krangle, og jeg vet at hun ALDRI skal bli slått/ristet/sparket osv.. Hun skal heller aldri oppleve å få dårlig samvittghet for at hun er født.

*poff*