[Michelle]

Uten tvil han som ble pappan min fra jeg var 5 år. Han tok meg til sitt hjerte fra dag 1. Da han og mamma skulle gifte seg sprang jeg frem til alteret og sa: Mamma, mamma si ja!!!!
Etterhvert som årene gikk ble vi mere og mere lik at mange trodde jeg faktisk var hans biologiske datter. Vi delte så masse og jeg elsket å dilte etter han. Han var mye ute å reiste men tross avstanden klarte han å være der for meg.
Han leste meg som en åpen bok. En morgen ringte han helt uten videre og sa N.... er du ikke bra? Nei sa jeg. Jeg har kastet opp i hele natt og har magesmerter.
Du vet jo hva det kan være sa han: Ja men jeg ser det ann. Han sto der etter kort tid og kjørte meg til legen og selvsagt var det blindtarmen. Det var på¨høy tid at vi kom.
Vi gjorde masse sammen og hadde svært lik humor. Jeg følte en trygghet med han og vi trengte ikke bruke så mye ord..
Jeg var så heldig å få reise med han flere ganger i den tiden han jobbet som kaptein og jeg fikk se han i endel situasjoner. Han hadde en utrolig utstråling og viste en rettferdighetsans ovenfor sine menn. Han var ikke en mann av store ord men tross sin sjeldne måte å være på i de nære ting så fikk alle en enorm respekt for han. Jeg opplevde b.la hvor en mann ble alvorlig skadd og fikk ei sveiseskive i magen og tarmer fløt ut. Han tok full kontroll og gjorde prosedyrer lik en lege.
Da jeg ble mamma sa han at han skulle stille opp men å skifte bleie gjorde han ikke bedyret han. Den som kom å nærmest kidnappet min eldste datter var han da han så hvor sliten jeg var (Hun var ekstremt plaget med kolikk) Og hva bleieskift angår så taklet han det selvsagt på strak arm.
Han opplevde aldri å få egne barn men tok igjen hva meg og mine barn og andres barn angår. Han ble en utrolig morfar for begge mine to. Og en god venn for mine venner og senere deres barn. En høyt elsket mann blant mange.
Dessverre ble han alvorlig syk da lillesøster var 9 mnd og døde etter et 10 ukers sykeleie. Fra hun var nyfødt kom han når han var hjemme fra sine reiser og stelte og trillet henne. Jeg bodde i denne tiden så og si på gulvet pga store bekkenplager.
Da jeg fikk beskjed at han hadde blitt kjørt med ambulanse skjønte jeg at noe var alvorlig galt. Mine egne helseplager måtte jeg glemme for nå trengte pappa meg. Mamma og meg delte døgnet mellom oss for å være hos han i mange uker. Dager og timer gikk i ett uten søvn. Å se den store sterke snille pappan min slik var så tøft så tøft. Men å kunne stelle han og å være der var så lite så lite.¨
Jeg var fra før vant til syke mennesker både via yrke og privat men dette var ille.
Da han døde måtte jeg stelle han for siste gang for ingen av de som jobbet der visste jo hvordan han likte å ha håret. Det var det siste jeg kunne gjøre for han.
Han var og er min store helt.