[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det ville feks svekket vår gruppeidentitet i søskenflokken eller venneflokken, dersom en plutselig gikk hen og ble gjennomtatovert. Eller ble ihuga dansebandfan eller ble totalavholds, dypt religiøs eller begynte å handle alt inetriør på -nille. Sånn gjør ikke "vi".

Jeg kjenner at jeg blir et stort spørsmålstegn. Gruppeidentitet? Basert på ytre likhet, samme musikksmak, samme religion og samme alkoholkonsum?

Så kjenner jeg at jeg tar meg selv i å tenke at ja - dette var viktig for meg også. Da jeg var 13. Men nå? Nei. Og du må gjerne tro at jeg egentlig ikke skjønner at jeg faktisk er påvirket av mine "grupper" - men saken er den at jeg har snarere valgt "grupper" enn å velge atferd ut i fra den gruppa jeg er i. See?

Jeg er en sterk individualist, og har nok alltid vært det. I tenårene var jeg sterkt preget av "alle andre" (i betydningen mine venner, klassen, gjengen), og ville helst gjøre akkurat som dem. Kle meg som dem, snakke som dem, osv - men uten å bli identisk, selvsagt, for "herming" var jo selvsagt ikke akseptert. Men samme stil, det hadde vi hele gjengen.

Men jeg kom i grunnen fort over det. Jeg er individualist til det barnslige. Jeg merker at hvis jeg blir FOR godt sosialisert inni en gruppe, så føler jeg litt trang til opprør. Markere at jeg ikke er 13 lengre. Markere at jeg ikke er identisk med verken venner, familie, søsken, kolleger eller hva det måtte være.

Egentlig tror jeg at en del her på FP har skjønt det. Jeg elsker å være den som sier i mot i en "enig, signerer"-tråd.

Denne trangen til å markere min selvstendighet og individualitet gjør seg utslag i at jeg har ganske få virkelig nære venner. Og de jeg har, er ofte slett ikke lik meg. Men vi har gjerne NOE til felles. Ett eller annet, som gir oss en forståelse av hverandre. Jeg har i dag ikke kontakt med en eneste som jeg gikk på videregående med. De var viktige for meg da, og det vi hadde felles var skolen. Jeg har heller ikke kontakt med gamle studiekamerater, selv om vi var nære venner den gang da. Hvorfor? Jo, fordi jeg ikke ønsker å sosialisere meg selv inn i grupper hvor det stilles krav til "korrekte" holdninger til politikk, religion, kultur, rødvin, bøker, barneoppdragelse, bilmerker, ferieturer eller barnevogner.

Siden jeg altså er individualist til det barnslige så har jeg aldri mistet trangen til å "gjøre opprør". Jeg elsker å provosere. Så hvis det blir for strømlinjeformet i en eller annen gruppe jeg tilhører (kolleger, familie, naboer), så gjør jeg helt bevisst ett eller annet for å markere meg.

Og vet dere hva? Det er fantastisk morsomt, og gir meg utrolig mange nye opplevelser. Jeg blir kjent med nye mennesker, og det setter jeg stor pris på. Jeg vet at min søster spesielt ble nesten sjokkert og syntes jeg var blodharry da vi dro på vår første dansebandfestival - men hun om det. Hvis hun føler for å ekskludere meg fordi jeg liker noe hun ikke liker, ja så er det hennes problem. Det mener jeg oppriktig.

Så i bunn og grunn, jeg bryr meg ikke om hvorvidt andre mener jeg er harry. Mitt motto er at folk får ta meg som jeg er, og siden svært mange ikke gjør det, har jeg altså ikke MANGE venner, men de jeg har er der i tykt og tynt. En av mine venninner ble nærmest ekskludert fra sin vennekrets på grunn av noen handlinger som de altså bare ikke greide å akseptere. Hun mistet mange venner, og oppdaget vel til slutt hvem som kunne akseptere henne likevel.