[Jessica]

Jeg har et nært og godt forhold til mine barn. Jeg tuller en del med dem, har artige diskusjoner, prioriterer tid med dem (både hver for seg og sammen med dem). Har alltid vært vàr for stemninger hos dem og derfor klart å få til dialog når noe har skjedd som har vært vondt. Da jeg hadde kreft og et par år etterpå så var jeg nok ikke så tilstedeværende psykisk som jeg skulle ønsket. Men tar det igjen nå. Føler vi har god kontakt. Jeg setter grenser, men om de argumenterer godt så kan jeg gi etter. Vil at de skal være tenkende mennesker og føler at jeg utfordrer det i dialog med dem.

Eldstejenta på 16 år syns nok at jeg maser mye. Min sønn på 14 år er nært knyttet til meg og vil gjerne hjelpe til. Minstejenta på 8 år har blitt veldig knyttet til sin far etter jeg var syk. Jeg jobber med saken og ting har blitt bedre.

Jeg har veldig snille og greie barn så de store utfordringene har vi ikke hatt. Noe jeg er glad for.

I høstferien arrangerer jeg tur til Bodaborg i Sverige. I Bodaborg (www.bodaborg.se) skal vi leke sammen.... Vi drar mange lekne mammaer sammen med barna/tenåringene våre.

Da jeg var alvorlig syk og hadde det tungt tenkte jeg at dersom jeg døde så var jeg glad for at jeg hadde prioritert mine barn foran mye annet. Da var jeg glad for skogsturer, turer i fjellet, teltturer osv. som jeg hadde hatt med dem. Jeg tenkte at om jeg dør så kan minnene leve videre med dem, og det var godt. Heldigvis fikk jeg lov til å være med en stund til. Noe jeg gleder meg over hver dag. Blir ganske ydmyk og takknemlig.