[DM]

Jeg tror at man får dårlig samvittighet av to grunner:
1. Man har ikke lyst til å forbedre seg.
2. Man har ikke et avklart forhold til hvorfor man gjør som man gjør selv.

Jeg tror også at flesteparten av dem med dårlig samvittighet befinner seg i kategori 2.

Eksempel: Vi gir mye pølser til middag (og karbonader og fiskekaker, slikt som glir lett ned). Jeg vet det ikke er bra, men jeg får ikke så veldig dårlig samvittighet når jeg leser om folk som lager økologisk middag fra bunn av, fordi jeg vet at det var sånn det måtte bli når storebror slet sånn med spisingen. For meg var det avklart i hodet mitt at det var viktigere at han fikk mat i seg og faktisk spiste, enn at han fikk servert noe fancy som han ikke spiste og satt og gråt med matbordet. Klart jeg synes det er dumt at lillebror spiste så mye pølser også, all den tid han spiser det meste og trenger å læres opp til å spise alt. Men, jeg synes det var lurt at han spiste sammen med storebror iblandt også, og når de spiste sammen, så ville han ha det storebror ville ha. Så fylte vi på med grønnsaker til lillebror også, så var det greit nok, og lot ham spise maten min innimellom også. I tillegg så har vi totalen som en del av vurderingen. Han spiser hjemmelaget havregrøt og grovbrød med pålegg til andre måltider, så totalen blir ikke så ille heller.

Når jeg leser om økologiske middager fra bunnen av, så kjenner jeg gjerne et stikk av vemod, for jeg skulle så gjerne latt ungene spise den samme gode maten som jeg, og hatt fancy middager hele tiden. Men jeg får ikke dårlig samvittighet, for jeg vet at vi gjør så godt vi kan ut fra de forutsetninger som vi har, og jeg har et avklart forhold til det, det viktigste for oss er at barna får mat i seg. (Nå har forresten storebror operert mandlene sine, og er advart om at middagsmenyen kommer til å endre seg drastisk nå når han kan svelge uhindret. )