[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tenker at ydmykhet også må finnes blant dem som har erfaring. Jeg kan absolutt himle med øynene når folk uten barn forteller meg om barneoppdragelse, men jeg har også opplevd at jeg har fått ting å tenke på i møte med meninger som er fremsatt fra mennesker uten barn.

Erfaring kan være både positiv og negativ. Jeg har opplevd å fått høre moralpreken fra ei som vektla si enorme erfaring som tobarnsmor og at jeg kom til å endre meg totat bare jeg fikk to barn. Da ville jeg se at verdiene og prinsippene mine ikke holdt. Nå er jeg trebarnsmor, men dama fikk ikke rett.

Noen mennesker kan ha tenåringer i massevis uten at forholdet til oppdragelsen virker særlig reflektert. Da synes jeg i mange tilfeller det er mer interessant å høre på folk som kanskje ikke har egne tenåringer, men som har reflektert over saken på annen måte.

Fnatten beskrev det jeg mener på en perfekt måte. Jeg har også fått høre at "når du får barn som sådan/større barn/flere barn vil du se at du må ete i deg alle prinsippene dine", men jeg savner respekt og forståelse fra de såkalt erfarne i fht at man etterhvert har reflektert seg frem til et grunnleggende syn på mennesker, og at dette menneskesynet er i bunnen for hvordan man behandler andre, enten det er barn, voksne, ansatte, kolleger eller naboer.

Man MÅ ikke ha kjent alt på kroppen for å ha rett til å uttale seg. Noe kan man faktisk ha prinsippielle meninger om. Man kan mene noe om Afrika, uten å ha vært der.