Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Bytt ut 16 med 19, så har du meg også.
Jeg syntes selv jeg hadde svært tungtveiende grunner til å gjøre som jeg gjorde den gangen, og de grunnene virker like gode i dag.
Det var en vanskelig situasjon der abort sto som det eneste rette alternativet for meg, og jeg har aldri angret på min avgjørelse.
Faktisk har jeg tenkt på hva som kunne vært situasjonen i dag om jeg ikke hadde gjort det, og den tanken er mer skremmende.

Jeg står fremdeles ved mine tanker om emnet fra den gang, selv etter at jeg har fått et høyst planlagt og ønsket barn.
Med det sagt, nå når jeg er i et stabilt og meget godt parforhold ville en abort vært utelukket om det skulle dukke opp en uplanlagt graviditet - men det inngikk også i mine meninger om abort den gangen.
I tillegg ble jeg av den opplevelsen sikker på at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.

Som om jeg skulle sagt det selv. Har som sagt aldri tvilt på at det var riktig avgjørelse for meg da. Synes også at grensen i forhold til tid skal være som i dag - frem til uke 12.