[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Nemlig. Og vil du ikke være enig i at foreldre som bedriver grov omsorgssikt er ubrukelige [som] foreldre?

Jeg er ikke Jessica, men jeg mener at mange som ikke er skikket til å ha omsorgen for sine barn allikevel kan være "brukelige" på sin måte. Jeg synes det er ganske ille å forkaste et helt menneske som mor eller far som "ubrukelig". For meg gir det assosiasjoner til "søppel" etc.

Jeg synes det er respektløst overfor mennesket, de mulighetene det mennesket har (ja, det finnes muligheter selv for dem som aldri får igjen omsorgen for barna sine) og ikke minst for barna som har disse menneskene som mamma og pappa.

Man snakker så fint om at man ikke skal snakke nedverdigende om barnets andre forelder ved samlivsbrudd fordi barnet identifiserer seg med forelderen osv. Tror vi ikke at dette også kan skje mellom barn og foreldre ved omsorgssvikt? Etter mitt syn er det enda viktigere enn ellers å møte foreldre med dårlige omsorgsevner med en viss respekt og ydmykhet. Kanskje også fordi man så lett kan gjøre noe annet.

Jeg har gjennom spesielt akuttpsykiatrien sett flere eksempler på at selv mødre som nok aldri mer vil få omsorgen for barna sine, er noe mer enn ubrukelige. De kan være den som overtaler barnet til å dra tilbake til fosterforeldrene når barnet har rømt. De kan være den som advarer barna mot å gå i samme fotspor. Og de kan være en mor eller far som instendig sier "du er ikke meg" til sitt barn, som kanskje sliter med nettopp tanker om at de er dømt til å følge foreldrenes fotspor.

For selv ikke foreldre som begår grov omsorgssvikt er bare en ting hele tiden. I alle fall ikke de jeg har sett og hørt om. Å "kassere" en forelder som "ubrukelig" er ene og alene barnets privilegium.

Mener jeg. *slutter før jeg girer meg enda mer opp*