[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg kan ikke se for meg en situasjon der det ville vært aktuelt for meg å ta abort. Kanskje med unntak av skader helt uforenlig med liv.

Jeg har tvilt meg frem til å være for selvbestemt abort, fordi jeg ikke klarer å si at på det og det tidspunkt er det "liv". Det er og blir subjektivt. For meg er det gradvis, tror jeg. Noe ved unnfangelse - da den genetiske koden til et unikt liv skapes. Noe når hjertet begynner å slå, av helt følelsesmessige grunner. Noe når det ser ut som et lite barn (rundt 10-11 uker), og det egentlig bare skal vokse seg ferdig. Ved 16-17 uker kan man se trekk og hvem barnet ligner. Ved 23 uker kan barnet reddes, i ekstreme tilfeller.

Jeg innser at dette er min subjektive mening og at jeg ikke kan dytte den på noen som mener at det blir "liv" på et langt senere tidspunkt.

Men jeg syns et er veldig, veldig vanskelig. For meg er en provosert abort å ta et liv.

Veldig enig i dette. Jeg klarer ikke se for meg at jeg skulle tatt abort, utenom dersom det ikke er forenelig med liv.

På mange måter er jeg imot selvbstemt abort, men jeg ser jo at det er gråsoner. F.eks voldtekt. Dessuten synes jeg alternativet til selvbestemt abort er verre, med illegale aborter, strikkepinner osv.