[kie]

Opprinnelig lagt inn av P.K., her.

Jeg mener det finnes mennesker som ikke er egnet som foreldre og som aldri vil bli det. Det er ikke det samme som at de ikke har andre gode sider, eller at jeg ikke kan føle med dem, eller at jeg fordømmer dem. Mye kan ligge bak som gjør at et menneske ender opp som en person som ikke bør ha ansvar for andre, og ofte er det jo snakk om en personlig tragedie, og ikke vond vilje.

Der tror jeg årsaken til uenigheten ligger. For meg strekker skalaen seg fra gode, brukbare og helt ned til "kan ikke ha ansvaret, men kan brukes til bittelitt". Det kommer kanskje an på hva man definerer det å være en forelder som også?

En forelder som har bedrevet grov omsorgssvikt og ikke bør ha barnet sitt annet enn kanskje under tilsyn kan allikevel bidra med litt den dagen barnet f.eks. rømmer fra fosterforeldre/ungdomshjemmet og må overtales til å dra tilbake. Det er ikke en totalt ubrukelig forelder i mine øyne. Det jeg er imponert over, gjennom min konktakt med barnevern i jobben er hvor gode de er på å anerkjenne den biten.

Men så har man kanskje de som virkelig er ubrukelige. Helt og holdent. I og med at det å være forelder betyr såpass mye i såpass mange sammenhenger og slett ikke er noe som slutter når barnet blir 18 heller, så synes jeg at den endelige avskrivingen av en mor eller far bør være barnets privilegium å få ta. For det er kun barnet selv som kan avgjøre om de ikke får noe som helst utav sin relasjon til et annet menneske. Selv om resten av samfunnet kan og bør sette ned foten i forhold til hvilket ansvar den forelderen får lov til å ha for barnet sitt, så er det barnet selv som etterhvert må få avgjøre at h*n ikke har bruk for det mennesket som er barnets biologiske opphav på noen som helst måte.