[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Merkelig ting å si. Høres ut som om du har rasjonalisert veldig opp i fohold til å rettferdiggjøre eget valg, og det er jo forsåvidt greit for meg. Jeg skjønner jo hvorfor.
Men per definisjon så er jo et foster, et foster. Det er neppe noen forskjell på de som er ønsket og de som er uønsket.

Jeg vil egentlig ha meg frabedt at det høres ut som at jeg har min mening om abort (nå sier jeg min ettersom Mim og jeg har tydeligvis samme oppfatning om denne saken og har vært i samme situasjon) kun fordi jeg faktisk har tatt en abort og fordi jeg må på en eller annen måte forsvare/rettferdiggjøre denne.

Jeg trenger faktisk ikke det. Dette er også et spørsmål om livssyn, og der kan det være meget store forskjeller kvinner imellom. Jeg personlig tenker ikke på barn som barn når jeg er under ti uker på vei. Jeg sliter til og med med ordet foster. Ja, det er selvsagt et liv, men jeg føler meg ikke som morder hvis jeg velger å fjerne det.

UTEN SAMMENLIGNING FORØVRIG:
Det er også en meget stor forskjell mellom å skyte en katt og å tråkke på en maur eller slå i hjel en flue. Det er ulike definisjoner og vi har ulike grenser/terskler for hva vi mener er forsvarlig å gjøre.

Jeg føler ikke at jeg må forsvare at jeg har tatt abort. Jeg synes det var det eneste rette å gjøre, og for meg hadde det vært vanskeligere å forstå at noen i min situasjon (17 år, under utdanning, overhodet ikke moden for å få barn) IKKE hadde tatt abort.

Det kan også ha med å gjøre at jeg synes det er veldig betenkelig å alltid referere til solskinnshistorier av ymse slag, der kvinner plutselig fikk livet snudd på hodet med en gang de bestemte seg for å bære barnet frem, og på nærmest spirituell måte har fått renset opp i sitt gamle, dårligere liv (der det ikke var plass for barn). Jeg er tydeligvis kynisk og rasjonell nok til å se all de tilfeller der det egentlig hadde vært best å la være å få barnet.