Det har blitt sagt noe om at barn må få lov til å gjøre seg opp egne meninger og vurderinger av sine biologiske foreldre (hvorvidt de er "brukbare" som foreldre, eller noe i den dur). Jeg er ikke direkte uenig i dette, men har lyst til å komme med noen innsigelser likevel:

Fordi barn er så sårbare og avhengige av sine foreldre, er de også betingelsesløst hengivne og lojale mot mor og far. Følgelig har de også lett for å ta på seg skyld og ansvar når omsorgen ikke er god nok. Barn som lever under selv alvorlig omsorgssvikt har ofte tanker av typen "hvis jeg nå bare blir flinkere, snillere, stillere, mer ryddig, mer tålmodig, mer forståelsesfull......SÅ skal alt bli bra hjemme". I slike tilfeller mener jeg at barna trenger hjelp til å se at biologiske foreldre faktisk har sviktet som forelder, at omsorgen de leverte ikke var god nok, og at det IKKE var barnets skyld. Videre mener jeg at barn i denne situasjonen bør få lov til å være sint og skuffet over foreldrene sine - det er ikke barns oppgave å forstå sine foreldre. En bør i alle fall ikke dytte en voksenforståelse av f.eks. hvorfor mor/far er voldelig nedover hodet på en mishandlet 7-åring.

Poenget mitt er at en ikke alltid skal applaudere og rose barn som er så snille, greie og positive overfor en forelder som har mistet omsorgsretten. Kanskje trenger barnet hjelp til å legge ansvaret for omsorgssvikten der det hører hjemme.

:melder meg inn i diskusjonen: