[Harriet Vane]

Vi omgås tydeligvis forskjellige folk, men jeg setter meg ikke over noen, og om det ikke passer eller at det er andre ting som gjør at man ikke vil ha barn akkurat da er meg uvedkommende. Verdighetsdebatten er ekkel og kvinnefiendtlig.

Etter at jeg selv fikk ønsket og planlagt barn, er jeg blitt enda sikrere på at man selv må få bestemme når man vil ha barn. Barn er ikke noe man bare får, barn snur opp ned på ALT, og det skal de gjøre. Man SKAL prioritere annerledes, livet SKAL snus på hodet når man får barn, ting skal ikke være som før. Og det må man være klar for, ha lyst til og ønske. Ikke bare havne oppi. Sammen med noen man egentlig ikke vil ha barn med, eller som det er lurt å få barn med.

Jeg setter høye krav til hvordan et barn skal ha det, og ønsket og elsket er øverst på listen. Det er ingen dans på roser å få barn, nødvendigvis, og det er best å få barn med noen som også er klar for det, moden, tilstedeværende og motivert. I tillegg kommer ting som jobb/skoleplass, økonomi, tak over hodet osv. Ikke fullt så viktig, men greit likevel.

En av erfaringene min i barnevernet var at unge mødre er de som oftest svikter ungene sine, både omsorgsmessig og i fht vold. Dette er jo to uttrykk for maktesløshet, slitenhet, manglende ressurser, manglende avlasting og kanskje også manglende modenhet og motivasjon. Barn er noe man skal ønske seg, tror jeg, for det er så tøft og utfordrende å få barn i seg selv, at man bør ha ønsket det, før man plutselig ikke har sovet en ordentlig natts søvn på 3 år.

Å kunne ta kontroll over når man får barn (helst gjennom prevensjon) er en forutsetning for barns beste, tror jeg.