[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Etter at jeg selv fikk ønsket og planlagt barn, er jeg blitt enda sikrere på at man selv må få bestemme når man vil ha barn. Barn er ikke noe man bare får, barn snur opp ned på ALT, og det skal de gjøre. Man SKAL prioritere annerledes, livet SKAL snus på hodet når man får barn, ting skal ikke være som før. Og det må man være klar for, ha lyst til og ønske. Ikke bare havne oppi. Sammen med noen man egentlig ikke vil ha barn med, eller som det er lurt å få barn med.

Jeg setter høye krav til hvordan et barn skal ha det, og ønsket og elsket er øverst på listen. Det er ingen dans på roser å få barn, nødvendigvis, og det er best å få barn med noen som også er klar for det, moden, tilstedeværende og motivert.

Hvis jeg bastant mente at "et foster har fullt menneskeverd helt fra hjertet begynner å slå/unnfangelsen" og kunne argumentert logisk og relativt vanntett for det, så hadde ikke det du sier her vært tungtveiende nok. Av samme grunner som jeg ikke kunne tillatt spedbarnsdrap dersom forholdene ikke lå til rette for å få barn.

MEN: Siden jeg IKKE kan argumentere vanntett for hvorfor jeg mener at et foster har menneskeverd fra et relativt tidlig tidspunkt, det er noe jeg FØLER, så kan jeg ikke dytte det dramatiske livsvalget som du skisserer, på noen som FØLER noe helt annet. Fordi det er så dramatisk som du sier.

Altså finnes det gråsoner mellom Teofelias "er det et barn fra unnfangelsen så er det mord å abortere det. Er det ikke et barn så er det ikke mord".