[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Du nevnte følerier rundt embryoer og hvis ikke det å miste et knøttlite embryo også er følerier rundt et embryo vet ikke jeg.

Du skrev at du ikke klarte å følge med i følerier rundt embryoer. Er det da rart at jeg lurer på hva du mener?

Leser jeg deg riktig når du skriver at du kun føler med følelsene til venninnen din, men ikke klarer å sette deg inn i at hun kanskje synes det er trist at et embryo har gått tapt fordi hun mener at embryoet hadde verdi i seg selv?

De gangene jeg har mistet har jeg vært oppriktig lei meg for de bittesmå embryoene/fostrene som jeg har mistet. Det var for meg bittesmå liv som ikke fikk utvikle seg videre. Det var ikke kun forventningene til hva det kunne bli, men også hva det var som gjorde at jeg ble trist. Det var bittesmå embryoer kodet med sitt unike DNA, men som ikke var liv laga. Jeg synes det var trist at det gikk slik med dem. Det var ikke kun mine forventninger om dem som gjorde meg trist. Jeg leser av det du skriver at du ikke kan sette deg inn i en slik tankegang.

Hvor går da grensen for at du skal synes at selve fosteret/barnet er verd noe? Er det kun forventningene til det som ligger inne i magen som gir det man bærer på verdi?

For meg er det en kombinasjon av to ting. Jeg mener at et embryo har egenverdi, men jeg ser at hvordan jeg tenker om embryoet og fosteret videre avhenger av tilknytningen. Samtidig innser jeg at et embryo/foster/barn blir stadig med viktig i forhold til meg ettersom det vokser og jeg blir mer "kjent" med det.

Jeg er ikke motstander av selvbestemt abort, rett og slett fordi jeg ikke vet om noen gode alternativer. Det går an å kombinere et syn på at et embryo har egenverdi med det å se at det finnes situasjoner hvor egenverdien til embryoet må krenkes fordi andre vurderinger blir viktigere. Jeg innser at dette er mer komplisert enn for dere som synes at et embryo/foster i seg selv kun er å regne som søppel/brukken negl eller lignende.

Dette var ikke lik deg, Fnatten.