[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

Jeg avfeier ikke alt som står der blankt utelukkende pga. forfatter eller at undersøkelsene er fra utlandet. Så svart/hvitt er det ikke. Jeg tror ikke blindt på det, men jeg synes det er interessant å lese, og debatten er fin.
Det er vel ikke akkurat noe nytt at små barn også kan bli stresset, og at mange er det i dagens samfunn ogå her i Norge.
Jeg hadde ønsket meg norsk forskning på området, helt klart. Og håper noen vil gjøre det. Det kan godt hende at det finnes endel stressede små 1 åringer (eller større barn også) i norske bhg. også, det hadde vel ikke sjokkert meg stort akkurat.
Men selvsagt er forskjell på barn, det sier seg selv.
Men derfor er jeg også veldig for valgmuligheter. At hver familie skal få velge selv hva som er best for seg og sine. Mange trenger kontantstøtten for å få til det, andre kan være hjemme lenger uansett, hvis de vil.
Men at alle må sende 1 åringene sine i bhg. fordi samfunnet krever det, er jeg sterkt imot.

Flott og nyansert innlegg fra deg, Aminta, og den siste linja er jeg også veldig enig med deg i.
Det var vondt å kjenne presset fra "samfunnet" om at jeg måtte ut i arbeid så fort som overhode mulig etter endt permisjon, og attpåtil sitte hos NAV og ha saksbehandleren fortelle meg at jeg ble "tussete i hodet av å bare surre hjemme med ungen".
(Hva i alle dager visste hun om det!? )
Heldigvis fikk jeg tilslutt ordnet en gylden middelvei: Jeg fikk en deltidsjobb og halv plass i barnehage for Liten, slik at han kunne være i barnehagen med andre unger på hans egen alder halve uka, og sammen med meg resten av uka.

Det er forskjell på barn, og som Iset påpeker så er det forskjell på foreldre også.

Vi fikk ordnet det slik det passet best for oss, og - for å følge opp hovedinnlegget - jeg har ikke inntrykk av at Liten finner barnehagen spesielt stressende.

Men jeg kan også godt forstå Krisebær: Når man ikke har noe annet valg enn heltidsbarnehage, kan slike artikler svi der det gjør mest vondt.