Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så pes å være sammen med ungene sine 24/7. Hva med de som jobber i barnehager OG som har egne barn i tillegg? Har de lov til å ha mer egentid enn andre? Jeg har vært hjemmeværende i 6 år og har ikke kjedet meg ett sekund. Man må være kreativ, møte andre, dra på plasser der det finnes folk: åpen barnehage osv. Jeg har også vært dagmamma en del. Til jul blir minsten 3 år, og har da tenkt å søke barnehageplass 2-3 dager i uken til han, etter nyttår. Nå er størsten begynt på skolen og jeg har fulgt han hver morgen og hentet han igjen. Han trenger ikke sfo siden jeg er hjemme. Har ofte fått spm om når jeg skal begynne å jobbe igjen osv, om jeg ikke blir gal av å være hjemme osv. Hva skal jeg bli gal av? Mine egne, søte og kjære barn? Nei jeg blir ikke gal av å ville være sammen med mine egne hele tiden!! Men jeg blir sprø av det maset samfunnet tyter om; alle kvinner i arbeid, få full barnehagplass til alle 1 åringer Jeg skal ut i arbeid igjen, når ungene ikke er fullt så travle og avhengig av meg.
