[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

En tanke, dog: Hvor lett er det for foreldre, i praksis, dersom barnet er et av dem som trenger måneder på å bli trygg, å gi dem det? Eller å slutte dersom det er det som trengs?

Det er ikke lett i det heletatt... Og jeg skal love deg, det er like hjerteskjærende vondt både for barn, foreldre og de voksne i barnehagen.

Men som barnehagepedagagog, kan jeg bare si at vi forsøker å gjøre så godt vi kan. Det blir mye bæring, om barnet trenger det. Mange timer på gulvet med barnet mellom beina - slik at barnet kan forlate den voksne ut fra sitt eget tempo, og komme tilbake til en trygg favn med en gang det trengs. Jeg har opplevd å sitte på pauserommet med blysvart samvittighet fordi jeg trengte en halvtime bort fra konstant hyling på armen min på tredje uka... Det tar på, og det er også derfor det er så forbaska viktig at det er gode voksne på jobb, folk som tåler å stå i det, som takler at barnet gråter, gråter og gråter, som klarer å se barnet i dette... For fy søren så tungt det er...

Og det er ikke alltid like enkelt som forelder å ta fri fra jobb for å bruke lenger tid på innkjøringen - levere seinere, hente tidligere etc, og det er ikke alle foreldre som har besteforeldre eller andre nære relasjoner å spille på til hjelp. Huff, så vondt det er for alle parter. Men takk og lov kan jeg med hånda på hjertet også si at disse barna er det lang tid mellom. De aller fleste av småbarna er godt innkjørt i løpet av ei uke eller to, dersom, selvsagt igjen, at det ikke har blitt sykdom, avbrudd i innkjøringen etc.