[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Det er ikke lett i det heletatt... Og jeg skal love deg, det er like hjerteskjærende vondt både for barn, foreldre og de voksne i barnehagen.

Helt klart. Jeg har opplevd at foreldre har tatt sin ettåring UT av barnehagen igjen, og funnet en annen løsning et halvt års tid.
Ikke pga misnøye mot barnehagen, men fordi de rett og slett ikke maktet å gå i fra ungen sin når den gråt så sårt, dag etter dag.

Hannah har vært/er en sånn typisk "barnehageunge", og har gjort alt lett for oss. Om et halvt år begynner Peder i barnehage (om vi får plass). Og jeg gruer jeg meg og, på lik linje med alle andre foreldre. Jeg gruer meg til å gå ifra han, jeg gruer meg til at de får lange dager og jeg gruer meg til samvittighten jeg sikkert kommer til å slite med.

Samtidig så gleder jeg meg til å se Peder få leke med andre barn, han er helt tydelig av samme kaliber som sin søster, sosialt sett. Og han kommer nok til å elske bhg like høyt som henne vil jeg tro. Jeg gleder meg til å få høre om alle de har lekt med, turene de har vært på, bokstavene de har lært, sangene de har sunget og om bøkene de har lest. Jeg gleder meg til å hente skitne regnklær som vitner om aktiv lek og mye moro. Og jeg gleder meg til se at barna mine utvikler den sosiale kompetansen sin, og får utfordringer på et aktivitesnivå jeg hverken orker eller kan gi de hjemme.