[Bluen]

Jeg har slukt veldig mye skjønnlitteratur gjennom hele livet, men tror likevel jeg kjenner meg litt igjen i det Joika beskriver. Det gjelder ikke først og fremst litteratur for min del, men filmer, show, teater, radio (ikke minst, det er virkelig drepen), foredrag, TV-programmer - fryktelig mye står for meg som veldig kjedelig. Jeg mister konsentasjonen med det samme, og tar ofte meg selv i å sitte og telle ned minutt for minutt til det er over. Det går kanskje litt i perioder. Akkurat nå føler jeg meg veldig ukonsentrert, og da greier jeg nesten ikke lese bøker engang.

Når det gjelder skjønnlitteratur, er jeg veldig sær på utenlandske bøker. Kanskje jeg leser mer for å kunne nikke gjenkjennende enn for å lære noe nytt, og jeg foretrekker det nære. Internasjonale bestselgere fra fjerne himmelstrøk orker jeg ikke tanken på å ta fatt på. En god kollega har nå med stor begeistring lånt meg Murakamis Kafka på stranden, og jeg kjenner at jeg nesten gruer meg til å gi den en sjanse - en japansk murstein som beskrives som en blanding av drøm og virkelighet?