[to hen]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Oppførselen til "offeret" har for meg ingen sammenheng med den moralske vurderingen av handlingen. Handlingen er feil uansett.
Det er ikke OK å mobbe folk - selv ikke mobbere.
Det er ikke OK å drepe folk - selv ikke drapsmenn.
Det er ikke OK å trakkasere folk - selv om de trakkaserer andre.

Tror ikke vi har en sånn gammeltestamentlig "øye for øye, tann for tann"-moral noen av oss her. Israels politikk er preget av av mer "tanngard for tann"-politikk, som i min oppfatning er helt på trynet - og i tillegg litt utenfor diskusjonen. Uansett...

Poenget er om man i et samfunn skal kunne drive rasjonell diskusjon om hvilke verdier vi vil ha. Premissene for denne diskusjonen bør være en rasjonell diskurs hvor man diskuterer felleskapets beste uavnhengig av egeninteresser. Rasjonaliteten ligger i at alle må erkjenne at det beste argument vinner (støtter meg til Habermas' "Borgelig Offentlighet" her).

Når vi vurderer moral snakker en gjerne om hvordan vi bør handle i forskjellige situasjoner, eller generelt sett om hvordan vi vil leve, bør være eller hvilket samfunn vi ønsker oss. Det moralske angår rett og galt, rettferdig/urettferdig, godt/dårlig osv.

Vi vurderer også personer som har handlet, aktørene. Vi vurderer den ytre handlingen, for så å felle dom over aktøren som et godt/dårlig, rettferdig/urettferdig menneske. Dette gjør vi på grunnlag av vedkommendes motiver.

Derfra blir det naturlig i en rasjonell diskusjon å prøve å bringe på det rene motivene til de som handler. Dette er ikke det samme som trakkasering eller mobbing. Men hvis det viser seg at noen tar et valg som underminerer min (kanskje naive) tro på rasjonell diskurs, forbeholder jeg meg den retten å si i fra - sikkert med vekslende hell, men det er da også i prinsippet oppe til diskusjon. Jeg liker iallefall selv å tro at mine handlinger springer ut fra meg selv. Dermed blir også jeg (eller mine motiver) gjenstand for kritikk om jeg handler galt, og ikke bare handlingen.