[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Ja mange tenker tydeligvis veldig annerledes enn meg, i følge denne tråden.

For meg er det ganske søkt å ikke å ha avklart en del ting på forhånd og ikke være trygg nok og kjenne mannen godt nok, til at f.eks. familieforøkelse og følelser rundt dette er noe man er enig om. Hvis alt har gått strålende med barn nr.1, så er det fryktelig leit at den som setter seg på bakbeina skal få bestemme at vi stopper der. Jeg tror dessuten at den som mangler et barn vil være mer trist over dette enn den som ga etter, for å sette det på spissen. Men jeg kunne aldri blitt sammen med noen som ikke ville ha familie. Så så rar er jeg.

Vi var enige om at vi skulle ha barn, men man vet jo ikke på forhånd hvordan svangerskap og fødsler påvirker etter hvert. Hos oss er det mannen som har veldig lyst på nummer tre, og jeg som egentlig er veldig fornøyd med at vi har to flotte barn, og som ikke har lyst på nye måneder med kvalme, eller en gjentagelse av lillebrors tøffe fødsel som fortsatt "sitter i."

På den andre siden har jeg også vært borti dem som ikke var så veldig opptatt av å få barn, eller som ville ha ett, men som har satt igang med en stor barneflokk etterpå, fordi ting ble mye bedre enn de trodde.