Jeg har lyst til å si noe om det med å enes med partneren om ting - feks hvor mange barn man skal ha.

I mitt liv er det slik at jeg velger å være sammen med min partner fordi jeg elsker ham. I dette ligger det også at det er øredøvende viktig for meg at han har et godt liv sammen med meg slik at jeg kan nyte å se at det ikke bare er jeg som har det bra, men han også.

Det å da si at i et sentralt spørsmål så skal man hardt og brutalt avgjøre det på den ene eller andre måten utfra en forhåndsdefinert regel strider fullstendig mot konseptet. Jeg har jo den dypeste respekt for denne mannen. Det kunne da aldri falle meg inn å tvinge gjennom noe mot hans vilje. På samme måte som jeg har lært meg å sette stor pris på at han yter meg den samme respekten og det samme ønsket om å glede meg tilbake.

Dermed må de store avgjørelsene vi skal ta som par tas sammen. Med en totalt vurdering av hvor viktig saken er for begge, hva begge valg vil bety osv. Man kan ikke bombastisk bestemme hvem som har vetorett - ingen har noen uttalt vetorett spør du meg. Man må bli enige. Og det at man er i stand til å bli enige er den første forutsetningen som må være tilstede for å lykkes med familieprosjektet og med å oppdra barn. Den andre vesentlige forutsetningen er å kunne kommunisere, ta hensyn og respektere hverandre.