[Høyt&Lavt]

Det første jeg kommer på, er den i høyeste grad levende konflikten med min sivgersfamilie, der jeg har satt ned foten og nektet å feire jul med svigerfars bror. Han er alkoholiker, uten evne til å holde seg edru/nykter. Og jeg har fått nok fyll i barndommen. Jeg utsetter heller ikke barna mine for den slags på julaften (ikke resten av året heller, for den saks skyld).
De har forsøkt seg mang en gang på en "diskusjon", hvor noe av det som går igjen er "tror du virkelig barna tar skade av bare en dag med fyll i året" , "kan du ikke bare tenke på noe annet i noen timer, da?" "det er jo så trist at han skal feire jul alene, han som er enkemann og ikke har barn"... :Han er jo så snill, han gjør jo ikke en flue fortred".. Vi har vært gjennom "diskusjonen" flere år nå, for å si det sånn.

Hos oss er det nok som Electronica beskriver, vipp til den ene siden, at jeg blir den som tar flere avgjørelser. Men jeg ser ikke for meg at det kunne vært så veldig annerledes her hos oss, det har med ulikhetene mellom min samboer og meg å gjøre.
Generelt unngår jeg ultimatum hvis jeg ser en mulighet for det, men er det viktig nok for meg, f eks fyll med barn i nærheten (og jeg snakker da ikke om et glass rødvin til maten i moderate former, eller lignende), må jeg være ærlig med meg selv om omgivelsene mine og sette foten ned. Det har litt med at hvis jeg presser mine egne grenser for langt blir ikke utfallet særlig bra hverken for barna min eller meg.