[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Fint at du forstod meg riktig i så fall.

Nå voldtok jeg ikke mannen heller, men vi var begge innforstått med at barn var en del av greia da vi ble sammen. Men bare ett barn hadde vært veldig veldig utenkelig for meg, spesielt etter at vi hadde fått ett. Et sånt forslag fra mannen hadde derfor ikke nødvendigvis blitt møtt med fulkommen respekt og forståelse, men mer med sjokk og vantro.



Ja ja og ja. Man ville vel da ha funnet ut at et sted på veien så ville man ulike ting med livet. Jeg er også av den oppfatning at det å ha barn og gjerne ha litt å styre med er en livsstil. Det holdt derfor ikke med bare to for meg. Mannen kunne nok ha stoppet der, men mine argument for var sterkere enn hans "bedagelighet" i forhold til akkurat nok å holde styr på.

Men hadde virkelig den ytterste konsekvens vært å skille deg og finne deg en annen mann om han hadde nektet? Hadde det vært rett å gjøre for det barnet du har, synes du? Det er det jeg synes er så rart.

Jeg skjønner at man kan ha en sorg over at man ikke får de barna man vil ha, men jeg skjønner ikke at man kan finne på å ha et ultimatum som kan resultere i en familiesplittelse i en ellers lykkelig familie?