[Dronningen]

Nå drar dette ut i langdrag, og plutselig har jeg blitt en som tvang mannen min til å få barn og som er både hensynsløs og diverse.

I utgangspunktet mente jeg man burde finne en partner som hadde lik tankegang som én selv, så slapp man slike sjokkartede opplevelser. Hvis man likevel fikk dem, så burde man kunne argumentere for hvert sitt ståsted, uten at den som sier nei automatisk bestemmer. Det er ikke sagt på forhånd at det å ikke få barn vil være det beste for forholdet. Mange synes å tro at å presse litt betyr at man får et barn som far ikke elsker. Da er man i så fall sammen med feil person i utgangspunktet. Jeg mener fortsatt at har du fått ett barn og du og mannen klarer dette utmerket, og du har full tiltro til din mann som forelder, så burde han da klare å få nr.2 også, om han ikke er redd for at dette vil hemme han mer i det livet han lever. At søsken til unge nr.1 og ditt ønske om et til barn, er viktigere enn hans eventuelle ønske om mindre forpliktelser og mas. Nå snakker vi ikke om angst og andre virkelig alvorlige motforestillinger. Jeg tror heller ikke at litt lett press er skadelig verken for parforholdet eller for ungen som kommer. Det er å undervurdere ens egen kjennskap og kompetanse på eget forhold og ens partner personlighet. I alle fall hos oss. Og kanskje kan jeg ta litt lett på dette fordi å velge å få et barn var et så veldig lett valg for oss. Og etter at vi hadde fått nr.2, så hadde jeg ingen betenkeligheter med å velge å få nr.3 med min mann. Selv om han trengte en liten dytt. En dytt jeg kunne gi, fordi jeg etter 11-12 år visste hvordan vi begge er og hva vi kan klare. Siden jeg kjenner ham så godt så hadde også reaksjon min på evt. "et barn er nok" blitt sjokk og vantro, og ikke respekt og forståelse.

Sånn. Så kan dere heller diskutere andre dere tenker ulikt fra. Sånne virkelig slemme.