[ming]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg føler et veldig sterkt behov for å beskytte småbarna mine mot å bekymre seg for denslags, og har derfor gått inn for å ikke involvere dem i sånne ting. Selvfølgelig oppdager de etterhvert at verden er ond og grusom, men jeg beskytter dem mot ting de likevel ikke kan gjøre noe med og ta ansvar for. Jeg snakker ikke til sjuåringen min om at barn blir bombet.

Dette er gode poenger. Vi har heller ikke gått inn på det som skjer i Gaza ovenfor hverken 6- eller 8-åringen, selv om mannen og jeg er engasjerte. Hun på 8 har fått med seg at det foregår en krig, og at det er mye om det på nyhetene. Vi prøver å skjerme ungene for bildene, og slår derfor av tv-nyhetene når ungene er til stede. Hun på 8 har likevel snappet opp litt fra avis-forsider og radio, og vi svarer på hennes spørsmål, men går overhode ikke inn på at det er boligområder med barn som blir bombet. Det trenger ungene strengt tatt ikke vite, syns jeg.

Vi har tatt med ungene i 1. mai-tog og i noen demonstrasjonstog (av typen "Nei til at KS overtar forhandlingsansvaret for lærerne" og noen ikke-betente freds-demonstrasjoner), men jeg tror ikke jeg ville tatt dem med i demonstrasjonstog i denne forbindelse. Ikke fordi jeg er redd for å overføre mine holdninger til ungene, men fordi jeg er redd de blir eksponert for mer detaljert informasjon enn de er modne for.

Forøvrig snakker vi om barn som har det vondt, som lever i frykt, som ikke har foreldre, og som på andre måter ikke er like priviligerte som oss. Ungene har, svært velinformerte om saken, gått med bøsse for Blå Kors f.eks. Så det er på ingen måte et forsøk på å lulle dem inn i en forestilling om at verden er en rosa sky, men alt til sin tid.