[Mayasmum]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Jeg var forelsket i nabogutten som var 5 år eldre, og jeg gikk opp og ned veien hver dag for at han kanskje skulle komme kjørende slik at jeg fikk sitte på.

Jeg satt med kikkert i vinduet for å kunne løpe ned til veien om det så ut som om han skulle kjøre noe sted .

Jeg sparte ukelønna mi i et halvt år slik at jeg kunne kjøpe en bukett roser å sende på døra hans da han ble 18 år. (Også torde jeg ikke likevel ).

Jeg banket kameraten min som sa i fra til flammen min om at jeg var forelsket... (Da var vi 12 tror jeg)

Jeg har en bok som er full av kjærlighetserklæringer til denne gutten. Brev, dikt, sanger, you name it...(Han fikk dem aldri da)


Jeg var helt besatt av denne gutten fra jeg var 10 til jeg var 15.

Nabogutten døde da han var 20 og (jeg 15), så det gikk med endel år etter det også til analysering og selvterapi.


Men så forelsket som man er når man er 14-15 år tror jeg ikke det er mulig å bli i voksen alder.

eh... han het ikke Morten gikk ikke paa brundalen vel? hvis det var samme fyren saa bekrefter det min udoedelige tro paa at han var noe helt spesielt!!!!!for jeg og hadde en saann doedsforleskelse i han og til tross for min bestevenninde's ihuga forsoek saa fikk jeg ikke saa mye som et blikk.... han doede naar han var 20....

ellers kan jeg medelle at jeg har faatt tina turners "simply the best" sunget til meg med teksten "simply the worst" etter at en av mine flammer fikk snusen i at jeg var forelska.... det var ydmykende det...
aassaa ringte jeg Erik Mykland paa bursdagen for aa gratulere med dagen....LOL