[Blå]

Jeg så for en gangs skyld det programmet jeg også i går og var litt fascinert. Ikke fordi jeg kunne tenke meg noe slikt, men fordi mennesker som er så forskjellige fra meg fascinerer meg.

Jeg kan tenke meg at våre formødre, som virkelig slet med vannbæring og fysisk arbeid, enten ville blitt veldig provosert, eller ristet lattermild på hodet over at noen synes at det skal være nødvendig i dag. Dersom vi har lyst til å redde verden, så tror jeg ikke at løsningen er at vi alle går tilbake til en livsstil der vi bruker absolutt alle våre ressurser på å skaffe oss et minimum av mat og varme.

Problemet, for meg, er at når noen fremstiller det som at det er det som må til for å komme over den økologiske krisen, så gjør man miljøvern og en bærekraftig livsstil så utilgjengelig at de fleste bare gir opp. Mannen og jeg diskuterte dette etterpå, og vi mener, ærlig og oppriktig at vi har en livsstil som er forholdsvis bærekraftig i vårt samfunn. Vi kjører lite bil. Vi bor slik til at vi kan velge kollektivt som hovedtransport. Når været tillater det, sykler eller går vi. Vi er flinke til å utnytte matrester og planlegger handling slik at vi kaster forholdsvis lite mat. Vi kjøper lite klær, mye brukt og "bruker opp" klærene. Vi ferierer nært hjemme og flyr lite. Det er viktigere at mange tenker på sånne ting enn at noen isolerer seg og nekter å kjøpe såpe, i mine øyne.

Men morsomt program, det var det.