Det skjer fordi de ikke evner å se eget ansvar i den situasjonen de lever i. De er frustrerte, de føler at de er avvist, de føler at de har rettigheter som de ikke møtes på. Og de føler ikke respekt for at andres liv har en egen verdi som er helt uavhengig av deres følelser for vedkommende.

Ofte kommer partnerdrapet som et sjokk på omverdenen. Sies det ihvertfall de første dagene. Men etter at det første sjokket legger seg kommer det nesten alltid frem at han har vært så ustabil i forkant at kona har vært redd nok til å fortelle noen at hun er redd ham.

En slik mann som får beskjed om at kona vil skilles retter dermed sitt sinne mot henne som dumper ham. Og han har ikke noen lynavleder å legge aggressjonen i.

Så skjer det noe som trigger drapet. At det settes opp i media at en annen mann har gjort dette er vist at er en sterk trigger for nestemann ut.

I fremmedkulturelle æresdrap sier man at forskjellen er at der avholder familin et råd hvor det bestemmes at kvinnen skal dø. Og det hevdes at det ikke skjer i Norge. Jeg mener at dette er feil. Jeg mener at i Norge har vi andre steder og settinger hvor vi prater om ting - som har samme rolle som familierådet. Det prates i kantina på jobben for eksempel. Man lufter frustrasjon for en kollega.
Når et drap begås har jeg ofte erfart at praten gjerne har gått i retning av at man har forståelse for at det er ikke så greit for en mann. Og at han har vært under press. Og at det er sånn samfunnet har blitt - kona skal ta ungene og gå og han skal betale morroa. Eller at hun kanskje var utro. Eller andre aspekter som er med på å sette igjen et inntrykk av at det kan forstås at det klikker for menn noen ganger.

Og den sympatien der er ikke noe dårlig ettermæle for en mann. Han kan stoppe henne fra å ha et liv uten ham, siden hun har gjort det samme mot ham ved å legge livet hans i ruiner - og folk vil forstå det.

Derfor er jeg mer enn vanlig opptatt av å bruke de rette ordene om partnerdrap - for å presisere at det er en drapsmann av verste skuffe som velger å brutalt drepe en forsvarsløs kvinne og kanskje barn også. Han skal ikke stå igjen med en eneste millimeter goodwill noe sted - for da vil kanskje neste mann ut ihvertfall ikke høre småpraten gi drapsmannen sympati.

Jeg mener at om nå en kone viser seg å være Norges mest utro kvinne eller snyter ham på bidrag eller whatnot så skal han som velger å drepe henne uansett ikke fremstilles med minste form for sympati.