[Hønni]

Vi synes dette så ut som et kjempemorsomt arrangement, og gledet oss til å danse.

Vi troppet opp og sto forventningsfulle i køen. Klart det er kø for et slikt morsomt arrangement, tenkte vi, men vi ble litt bekymret for at det ikke var plass til alle. Derfor var det tre glade barn og en glad mor som kom inn døren. Gleden var kortvarig. Det var ikke plass til alle. Vi kom jo nesten ikke inn til dansegulvet. Hvor skulle vi gjøre av alle vinterklærne? Var det mulig å skifte fra store vinterstøvler til joggesko? Jeg hadde mest lyst til å snu med en gang, men vi hadde jo gledet oss sånn. Vi hadde venner med oss, men hvor var de blitt av? Og hvor var den ene sønnen min? Umulig å se med alle som var på dansegulvet. Sønn to ville gjerne danse og forsøkte seg på en 20 cm plass.

Minstejenta fikk aldri prøve dansegulvet. Å slippe henne ned blant alle føttene i mørket var uaktuelt. Hun fikk sitte på armen mens jeg lette etter sønn en.

Etter å ha brøytet meg gjennom det mørke lokalet mange ganger fant jeg en fortvilet, gråtende gutt som hadde lett etter meg. Han ville ikke være på disco mer! Ikke jeg heller. Jeg brøytet meg tilbake igjen for å finne sønn to som heller ikke synes det var gøy å danse på en flekk.

50 kr per person er en sympatisk pris for et slikt arrangement, men 200 kr for å bære et barn gjennom et lokale på leting etter en gråtende gutt, for så å gå igjen er dyrt! Jeg spurte om å få pengene igjen. Det fikk jeg ikke. Ikke veldig sympatisk.

Det er ikke bare trivselsfaktoren som spiller inn. Hva hvis det hadde begynt å brenne?

Jeg håper arrangørene begrenser inngangen ved neste arrangement.
Da kan vi kanskje vurdere dette igjen.