Jeg vil gjerne bidra til å dra debatten ned på et tabloid nivå ved å trekke inn en av mine høyst private erfaringer. Fordi jeg mener de er av en viss relevans i forhold til dette med fri vilje.

Da jeg vokste opp med en alkoholisert mor med paranoid psykose følte jeg under hele min oppvekst at det var Den Høyeste Sannhet at jeg var et priviligert barn som hadde det så fint hjemme. Fordi jeg ikke visste om noe annet enn det livet jeg hadde og dermed ikke visste at i andre familier sover de trygt om natta uten at mor går rundt i huset med kniv og vurderer om far skal se dagen neste morgen.

Man kan godt si at man velger noe - hijab, ektefelle, yrke eller å døpe barnet sitt - ut fra fri vilje. Men hvor fri er den viljen hvis det ikke finnes alternativer som man kjenner godt nok til å kunne velge dem?

Sorry smale briller - men jeg mener det er relevant.

I dag vet jeg hvordan en familie skal være sånn ca og er klar over at jeg seriøst hadde griseflaks som kom ut av barndommen uten større vansker enn jeg gjorde.
Men jeg vet også at mens jeg levde slik så ville jeg ha sloss til siste bloddråpe for å hevde at jeg hadde det godt. Fordi det var den eneste sannheten jeg kjente.

Uten sammenligning på noe annet felt her enn at det ikke er så greit å si hva som er fri vilje før man har reelle valg. Og for de som vil ha det med teskje så er ikke dette et forsøk på å sammenligne psykisk syke med innvandrere eller på å si at muslimske barn har det vondt i oppveksten.