[Harriet Vane]

Jeg er Storesøster Flink og har en yngre søster som er kunstner og som det er skrekkelig synd på. Jeg trenger ingenting, for jeg klarer meg jo så fint selv, mens hun trenger alt, for hun har det ikke så lett. Det virker som familien mener at det er ren og skjær lotto som har gitt meg utdannelse, jobb, hus, når sannheten er at det er hardt arbeid. For hun har uflaks, nemlig. Hun eier ikke skam i livet og lar lett foreldrene mine betale regninger for seg. Jeg ville før ha tygget av meg armen, tror jeg. Komme hjem, etter fylte tjue, og be om penger? Ja, det skulle tatt seg ut! :skingrestemme:

Mim: Se, jeg har fått toppkarakter!
Mor: Ja, ja, det skulle nå bare mangle, med dine evner. Lag middag, nå. Boklig lærdom er ikke alt.
Mimsøster: Se, jeg sto!
Mor: Kake! Flagg! Jubel!

Da jeg var hjemme sist fikk jeg ikke et sekund avlasting, selv om jeg reiste alene med to unger og ikke hadde sovet på en uke. For jeg har det jo så greit. Jeg tror greien er at foreldrene mine føler at noen trenger dem, og lar henne holde på.