[maggypop]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Noen vil kanskje bli overrasket men jeg stemte:

Jeg definerer meg som feminist, samtidig så føler jeg at jeg er en like stor forkjemper for menn også når det kommer til forventninger og kjønn. Menn har historisk sett vært heldige fordi de har vært prioritert på jobbmarkedet og lønnsmessig, har sluppet å bli kløpet i rumpa på jobb osv. Men jeg mener at de har tapt mye også. Ved å bli tvunget inn i stereotype kjønnsroller har svært mange menn gått glipp av foreldrerollen og nærhet til barna sine. Inntil ganske nylig var det helt normalt at stellerom befant seg på kvinnetoalettet. Jeg opplever til stadighet at menn undervurderes på bakgrunn av kjønn. For eksempel på foreldremøtet hvor det ble påpekt av mammaer blir bekymret når barna blir skadet i barnehagen. Eller på forum hvor en gravid kvinne fikk tonnevis med sympati i forhold til at mannen hadde laber sexlyst for tiden. Han fikk bare sette lillemann i sving, ellers burde han tuppes på hodet og rumpa ut mente de fleste som svarte. Mon tro hva reaksjonene hadde vært hvis det var en mann som klaget over at den gravide kona ikke ga ham nok sex, og hylekoret gaulet "Kast henne ut!"?

Eh. Jeg snakker meg bort som vanlig. Egentlig burde jeg stemt altså, føler bare at feministbegrepet ikke er dekkende nok for min del lenger når det gjelder likestillingskampen.

Jeg er mye enig i dette, men synes allikevel ikke det er til hinder for feministbetegnelsen.
Men det er kanskje noe av det som er utfordringen i forhold til det å kalle seg feminist. Begrepet tolkes svært ulikt av ulike personer. For meg betyr feminisme å kjempe for like muligheter, noe som selvsagt innebærer at menn må få sin rettmessige del av det som tradisjonelt har vært kvinners domene.