Jeg og samboer er uhelbredelige B-mennesker med patologisk lakenskrekk. Derpå følger grusomme morninger med to sure mennesker som bælmer innpå koppevis med kaffe før kroppslige og kognitive funksjoner er på plass. Poden er sånn midt i. Han legger seg selvsagt tidlig, men sover til 08.00 om han ikke blir vekket. Siden jeg er student og mannen har "fri" når han er hjemme står vi ikke opp før klokken 08. Da er det først stelling og frokost til poden. Så kaffe og frokost. Så kaffe. Så stelling av mor/far. Så komplett bekledning. Så lete leiligheten rundt etter nøkler, bøker, barnehagesekk, pengbok osv. Så huske på å slå av alt elektrisk. Så litt løping opp og ned trappa for å hente det man glemte på leterunden. Avsluttes som regel med blodspringing til bussen. Rekker den med ett nødskrik (som jeg gleder meg til jeg har kjørt opp om en mnds. tid ) og vi er i "rute" Morgenene hos oss er med andre ord totalt ustrukturerte, og har en tendens til å dra ut i det uendelige. Det er sjelden poden er i bhg. før klokka 10.30, for å være ærlig. *drømmer om å bli strukturert ordensmenneske som legger seg klokken 10 og alltid er duggfrisk, lett til bens og flink til å disponere tid*
