Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg formulrte mg litt klønete, så det kom desverre ganske feil frem.
Det jeg menter er at jeg mener at fedre kan være like uunnværelig som mødre og at de flste barn klarer seg bra om både mor eller far faller fra.

Jeg ville ikke gå i detalj fordi vi er på åpent område.

Men mine unger har bare den ene forelderen igjen. Derfor er jeg ganske uunnværlig for dem. Ikke fordi jeg er mora men fordi jeg er den siste.

Om unger mister én forelder er det hardt, men det går jo. Om de mister den ene som er igjen er det et betydelig større problem.

Nå er jo ikke mine barns far død, men han er ikke noe jeg unner dem å ende med hvis jeg dør. Og siden jeg er det eneste som skjermer dem fra en skjebne hos far er jeg dermed relativt uunnværlig. Som jeg har sagt en del ganger nå - svaret mitt gjelder i vår spesifikke situasjon, ikke for alle i hele samfunnet.

Ellers synes jeg det at man er uunnværlig fordi man er høyt elsket er et vakkert svar som sier det jeg føler. Jeg vil jo ikke dø om det skulle skje noe med et av barna mine. Men jeg kan si med hånden på hjertet hundre prosent at de er fullstendig uunnværlige begge to.