Det er klart at et barn på tre måneder lettere knytter seg sterkt til en ny forelder enn et barn på ellve år for eksempel. Så alder spiller inn.

Ellers er det vel gjort nok forskning på babyer og mødre til at man kan si nokså bestemt at det er en biologisk tilknytning mellom disse. Og tilsvarende forskning på menn (ta det med en klype salt for jeg kan ikke linke til undersøkelser her, jeg bare mener å huske) viser at de fedrene som tar del i ungene får en like sterk tilknytning til dem som mor, mens de som ikke tar del ikke får det - dermed ser det ut til at tilknytningen til far er sosialt betinget - men ikke dårligere eller mindre verdt eller noe i den retning. De bare kommer fra ulike steder.

Dette er jo ikke så ufornuftig heller hvis man ser på oss i lengre tidsperspektiv. Babyen vokser inni mammaen som påvirkes kjemisk til å binde seg uendelig sterkt til babyen når den fødes. Det er en ren overlevelsesmekanisme for baby. Mamma skal føle smerte når babyen hennes gråter og det skal være omtrent umulig å ikke lystre - for da vokser babyen opp med større sannsynlighet.

Pappa var jo i urgamle tider ute og skaffet mat til familien sin og hadde dermed en annen tilknytning til babyen enn mor. Men begge trengtes for at babyen skulle vokse opp.

I våre dager er pappa mye mer på banen som nær forelder enn før og dermed får pappa også et mye tettere bånd til barnet. Det er en flott ting. Men den er da antagelig ikke der at den tilknytningen kommer fra biologien vår foreløpig. Tror jeg.

Men som sagt - uunnværlig kommer litt an på hva man legger i ordet da. I den store sammenhengen er alle og alt unnværlig. I mindre sammenhenger vil jeg si at konsekvensene av å miste noen er så store at det er ok å si at denne er uunnværlig.