[Adrienne]

Jeg kom forresten på den aller første krangelen vi hadde. Vi var på påskeferie hos hans foreldre i nord, og som tradisjonen er i påsken så skulle vi ut på ski. Jeg hadde fortvilet forsøkt å forklare han at jeg ikke kan gå på ski, og han lovet at vi skulle ta det rolig, bare gå der det var flatt. Så vi pakket niste i sekken og tok på oss ski og labbet i vei, rett oppover. Jeg prøvde forsiktig å spørre om det ikke ble flatt snart, og det var visst rett etter den bakken vi var i. Vel, det var ikke helt tilfellet, for etter den bakken kom det en ny, og en ny, og halvveis opp i fjerde bakken eksploderte jeg. Å gå oppover er jo ikke noe problem, men jeg visste jo at vi skulle ned igjen, og ikke f... om jeg turde det. Alt dette fortalte jeg mannen, i mindre pene ordelag. Så de som satt midt i fjerde bakken, etter femten minutter på ski, og spiste sjokolade og drakk kakao, det var oss. Og mens vi satt der gikk den ene naboen etter den andre forbi og så rart på oss. Det er visst ingen som stopper der.

Vi kom oss videre til slutt, og kom oss til hytta (som var det hemmelige målet til mannen). På tilbakeveien tok jeg av meg skiene og gikk ned alle bakkene. Og jeg fikk bevist en gang for alle at denne jenta er ikke født med ski på beina.