[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Karima, her.

Pussig diskusjon. Jeg er selvfølgelig ikke uunnværlig på den måten at noen ville sluttet å puste hvis jeg forsvant. Men det finnes de som ville savnet meg, og aldri kommet over savnet. Barna mine er blant dem.

Jeg synes også at det er en litt pussig diskusjon. Av og til dukker det opp tråder av dette kaliberet på FP, og jeg tror ofte det kan bunne i at man legger ulikt innhold i det samme begrepet.

Jeg tror man må tåle å være i den vonde følelsen det utløser når man av og til begynner å tenke på hva som ville skjedd med barna om en selv eller den andre forelderen (eller grøss og gru begge) ble borte.
Å tro at man ikke er uunnværlig og at andre kunne fyllt dine sko vel så bra er selvfølgelig et rent selvbedrag og i grunnen en merkelig tanke i mine øyne. Om noen ble borte i mitt liv, ville slett ikke en annen person kunne erstattet akkurat dette mennesket på noen som helst måte. Men at man kan fylle livet sitt med nye mennesker som hver på sitt vis kan gå inn i den samme type rolle, er selvfølgelig (og heldigvis) sant.

Ikke noe annet menneske kan fungere 100% like godt som en mor eller far (bioligisk eller ikke biologisk) som har fulgt barnet sitt fra fødselen (eller evt 1-2 års alderen om man har adoptert). Man har en høyst unik kjennskap til barnet fra de tidlige, grunnleggende barneårene som selvfølgelig spiller en stor rolle i forholdet videre i livet også. Et voksent menneske som går inn som mor/far på et senere tidspunkt vil uten tvil kunne elske barnet like høyt - vi møter jo partener som vi elsker i voksen alder - men de vil likevel ikke ha med seg den uinke kjennskapen til barnet som man får i de tidligste barneårene.

Vi går ut og inn i situasjoner og relasjoner gjennom hele livet - og ikke noe sted faller folk døde om om man forsvinner - men at man kan være mer eller mindre uunværlig i enkelte relasjoner/situasjoner tro jeg ikke vi skal være i tvil om. Vi har alle vårt unike fingeravtrykk i tilværelsen.