Nå har jeg aldri hatt hund selv, annet en som bodde hos oss i fire måneder, så det er mulig jeg tråkker noen på tærne her, men jeg må si jeg stusset og humret litt i skjegget da jeg satt på venteværelset hos dyrlegen i dag.

Blant mange ventende pasienter var to dalmatinere - den ene pep og maste veldig. VELDIG! Hundeeier svarer med jevne mellomrom omtrent slik:
-Hysjda, du KAN ikke hilse på alle bestandig, vet du. *humrehumresmåle*
- Du? Nå er det nok, dette må du slutte med. Du bråker skjønner du. *dikkedikkedikke*
- Vet du, nå orker jeg ikke høre på deg mer. Nå må du være stille, vet du. *nussesnuskeflire*

Jeg har settt foreldre være tydeligere med ungene sine, altså!

Så toppet hele seansen seg med en opplæring i ernæring, da en liten chow-chow (tror jeg) hadde fått bedøvelse, ble kvalm, og kastet opp.
Eier: - Se der ja! DER kom resten av spaghettien.

(...og seansen ble ikke mindre fornøyelig da damen med chow-chowen bøyer seg ned så buksa hennes sprekker. Da lo vi godt alle sammen, og damen tok det hele med godt humør, heldigvis.)