[noen]

Jeg måtte lete litt rundt på nettet for å finne noen som har formulert på en god måte det jeg tenker rundt dette, for jeg klarte visst ikke få det ned på "papiret" selv. Dette var det jeg fant (skrevet av Bernt Eidsvåg):

Sitat:

Jeg frykter at et ja til aktiv dødshjelp kan føre til et indirekte press på sårbare mennesker til å avslutte sitt eget liv. Problemet er nettopp signaleffekten samfunnet gir til sine syke og svake, de som befinner seg langt borte fra offentlighetens krav til nytteverdi og produktivitet. Det sies indirekte «det er lov å gi opp» og «ditt liv er ikke verdt å kjempe for» – en slags liberal nihilisme som i sin ytterste konsekvens gir oss assosiasjoner til sorteringssamfunnet.


Det er stor forskjell på personlig frihet og råderett over eget liv og retten til å ta sitt eget liv. Ifølge norsk lov er det straffbart for alle borgere å bidra til å ta liv. Jeg vil med dette ta sterkt til orde for en fortsettelse av denne praksis, både i juridisk og moralsk forstand. La oss lære av historien der vi kan. Å overtrede én grense vil kunne føre til krav om å flytte på flere. Grensene er hele tiden flytende, og vi kan ikke vite hvor det ender. Det ser vi ikke minst i Nederland. Da aktiv dødshjelp ble legalisert i 2002, var kravet at pasienten måtte ha en uhelbredelig sykdom og mindre enn seks måneder igjen å leve. Kriteriene er nå dramatisk utvidet til å gjelde både kronikere, psykisk syke og «livstrette» mennesker. Er det i denne retning vi ønsker å gå?

Jeg synes erfaringene fra Nederland viser at dette kan bære veldig galt av sted. Dette er en grense jeg mener at vi som samfunn ikke kan tråkke over.

Kostnaden er at noen mennesker må leve med store smerter og dø det noen kaller "en uverdig død". Dette med verdig og uverdig død er for meg veldig rare begreper. Dør man en uverdig død hvis kroppen forfaller for mye, vi mister kontroll over kroppsfunksjoner, opplever for stor smerte?