[slaraffen]

Det var en gang for ikke så veldig lenge siden, på et sted ikke så veldig langt unna en skole med eget pauserom for lærerne.
På dette pauserommet satt det mange lærere, både av det erfarne og mer uerfarne slaget. En dag begynte en av de uerfarne (les:meg) å snakke litt som sitt forhold til rot, og hvordan rot formerer seg i et altfor høyt tempo (slik rot gjør, det formerer seg med samme fart som mange bakterier).
Den uerfarne læreren begynte å snakke om sine håp for fremtiden: Et rent og ryddig hjem med unger og mann som gjorde det de fikk beskjed om NÅR de fikk beskjed om det. Etterhvert måtte da vel huset bli ryddigere, når barna som rotet ble eldre?

Da lo den mest erfarne kollegaen av dem alle, og sa med et glimt i øyet: Beklager å måtte skuffe deg, men det er slik her i verden at noen er født med ordenssans. Vi som ikke er det, får aldri ryddige hjem. Men vi lærer oss å leve med det. Der det er hjerterom er det husrom, og det er det viktigste av alt.

Siden den dagen har den uerfarne læreren fremdeles fortsatt sitt prosjekt for et ryddigere hjem, men med et mer avslappet forhold til det hele, og en forståelse for at det er bare ikke alle som er skapt til å være husmorevner, samt at det finnes ting som kanskje er viktigere enn å framstå som presentabel til enhver tid.