Jeg har betenkeligheter med både abort og med aktiv dødshjelp i praksis. Men når det er sagt så er jeg prinsipielt sterkt for begge deler.

Jeg makter ikke helt å se på et fosteranlegg som en full baby i uke seks. På samme måte som de fleste vil se at det er mer naturlig å ha en tung og lang sorgprossess over å miste et nesten fullbårent barn i forhold til å miste noen meget få uker ut i svangerskapet. Det er en overgang fra et befruktet egg til et menneske der et sted som for meg ikke føles riktig å sette fullt så tidlig som et par uker uti.

Likevel tror jeg ikke selv at jeg noengang kunne tatt abort. Men livet har dog lært meg ydmykhet i forhold til at det er enkelte ting man ikke skal si sikkert før man har forsøkt det. Det er mange ting jeg aldri hadde trodd om meg selv som jeg har svelget kameler for etterpå.

Jeg synes også det blir galt å sette spørsmål med grunnen til at man velger å ta abort. Det er sikkert noen der ute som bruker abort som prevensjonsmiddel, men jeg tror ikke det er så mange. Jeg tror de fleste som tar abort synes det er et tungt valg og kjenner flere som har slitt psykisk i årevis etter å ha valgt abort. Jeg mener at folk i dette skal få velge det som er riktig - eller minst feil - for dem selv uten at jeg skal sitter som overdommer og si noe om hvorvidt det er en god nok grunn eller ikke. Det er maaaaange scenarier jeg kan se for meg hvor abort er et helt riktig valg enda man ikke er hverken syk eller voldtatt.