[Candy Darling]

Jeg har en såkalt lukrativ lederstilling i det private. Fordelene er god lønn, ja, og stor frihet på den måten at ingen teller timene mine (knapt nok dagene). Men det er fullstendig kniven på strupen på resultater. Det som skal gjøres, skal være gjort innen fristen, og med tilstrekkelig kvalitet, uansett om barna er syke eller barnehagen stengt eller det er langfredag, torsdags kveld eller sommerferie. Det finnes ingen unnskyldninger, bare uinteressante forklaringer.

Jeg får ikke overtidsbetalt, jeg har pålagt reising og helgejobbing (og jeg kan forsikre om at en 5-dagers konferanse på et høyfjellshotell to ganger i året definitivt ikke føles som et gode. Det er jobbing fra morgen til middag, og jeg ville mye heller vært hjemme med familien på kvelden enn å jabbe med kolleger over et middelmådig måltid og to glass slapp vin).

For en stund siden mistet 25 % av firmaet jobben over natten, og alle konkurrentene våre skjærer ned med sabel. Det påvirker selvsagt arbeidsmengden tilsvarende for de som er igjen. Ingen i bransjen vet om de har jobb til høsten. Og da mener jeg ingen.

Jeg har mange ganger telt på fingrene om jeg skulle gå ned noen hundre K for å ha en stilling der jeg kunne komme 8 og gå 16 (15 på sommeren), slå av mobilen når jeg går ut døren og slippe å tenke en døyt på papirbunken på pulten. Nikke sånn litt deltagende når jeg leser om finanskrisen og bla om til neste side.

Ikke at det er synd på meg, altså. Jeg har en jobb jeg (vanligvis) elsker, jeg må ha litt kanonild rundt ørene og adrenalin i årene for å funke skikkelig. Og jeg er helt sikker på at mange jobber stumpen av seg i det offentlige også. Men det er altså ikke gull, ALT som glimrer.

:nekter å begynne med pensjonsdebatten igjen: