[DM]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Ideen er bra. Men jeg synes nåtidshistorien er ufattelig tynn, og den sure moren bare plutselig drar ned dit og alt er bra.

Ja, den var litt tynn, men den var jo ikke hovedfokuset heller. Jeg er glad oppbruddet med Ed ikke ble en voldsom opprivende affære, og jeg synes avslutningen passet godt til personligheten hennes, og det at hun hadde fått mer innsikt og tok konsekvensene av det hun kjente innerst inne var riktig. Jeg synes også at det var helt kurrant at moren vågde å møte fortiden sin. Litt utrolig ja, det er nok mange som dør med slike indre sperrer og hemmeligheter, men det finnes dem som klarer å bevege seg fremover og gi slipp og se ting i øynene også. (Jeg følte det forresten også slik at jeg skulle så inderlig ønske at min mor kunne gjøre slik, så jeg gråt et par terapeutiske tårer mens jeg leste om hun som faktisk gjorde det. Og sånn er det jo med bøker, de berører diverse personlige strenger inni oss noen ganger, og det er vel mye det som gjør en bok god også som en del av helheten. )