[Snippa]

Jeg er skilt.
Det er vel kanskje "for lett" å skille seg i dag, fordi man har en mye høyere grad av forventning til egen lykke enn til familiesamholdet. For meg var det veldig riktig å skille meg, selv om jeg ikke ble slått eller hadde noen "slem" mann. Det at det er aksept for at man kan skille seg av personlige grunner i dag, tror jeg bidrar til høy skilsmissestatistikk. Men er det nødvendigvis galt? For meg var det en uutholdelig tanke at jeg skulle leve i et dårlig forhold resten av livet når jeg ikke engang var 30. Skal man ofre egen lykke for å holde sammen "for barnas skyld"?
På den andre siden tror jeg nok at altfor mange har for rosenrøde tanker om at man skal være forelsket i partneren sin hele livet, og at hvis man møter motgang er det bare å gi opp. Det er naturlig å forelske seg i andre innimellom -man må bare velge å ikke gjøre noe med det, og det er like naturlig at man innimellom synes partneren er utrolig teit. Mange gir nok opp før de har gjort en hederlig innsats for å rette opp eventuelle "feil"!