[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?