[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

Siden du spør meg så kan jeg jo svare at jeg tror forestillingen om en evigvarende kjærlighet og forelskelse er en av de tingene mange har store forventninger til, men som sjelden innfris gjennom et helt liv. Jeg har aldri hatt en romantisk drøm om evigvarende lykkelig, kjærlighet - til det er jeg for realistisk og kynisk. Det holder lenge for meg at jeg er glad i mannen min og at han er min aller beste venn. Andre har et annet syn på det, og det respekterer jeg fullt ut.

Jeg mener egentlig ikke noe spesielt om verken dine svigerforeldres eller andres samliv og skilsmisser. Det er ikke fruktbart å diskutere enkelttilfeller og personlige erfaringer når det gjelder sånt. Det jeg skriver er tuftet på mine erfaringer og endel forskning som er gjort på temaet. Det kan ikke tilbakeføres til enkeltmennesker uten at det vil være motargumenter av personlig grad. Det er jo ingen tvil om at flere og flere skiller seg, og at antallet har økt dramatisk de siste årene. Du spurte hvorfor jeg trodde det var sånn, og jeg svarte på det. Om det er bra eller dårlig for enkeltindividene har jeg ingen kunnskap om. Samfunnsmessig så finnes det mange negative konsekvenser. Det positive er selvsagt at alle har muligheten til å komme seg ut av forhold som er ødeleggende for dem.