Så lenge både mor og far er skikkede omsorgspersoner er det et gode for barnet å ha god kontakt med begge. Mor og far har ulike personligheter og tilfører barnet noe på hver sin kant. Barnet blir bekreftet på ulik måte av mor og far, og for barnet kan dette være et gode. For barnet kan det også være veldig godt å ubevisst "kjenne igjen" seg selv i enten mor eller far. Dette er ingen nødvendighet, men så lenge begge er skikket og tilgjengelig er det dumt å frarøve barnet muligheten.
Det å ha tilstedeværende mor og far er en berikelse, barnet vil ikke få det bedre ved å ta bort dette. |